For en som har skrevet “papirbøker” de siste ti årene, er det å skrive litterære tekster for internett noe temmelig forskjellig. Men for ett år siden, omtrent, var det akkurat det jeg ble bedt om å gjøre.
Jeg ble ringt opp. Om jeg ville lede et prosjekt? Aksjon tXt 2001. tXt er en litterær konkurranse, et prosjekt i regi av !les, fikk jeg vite. Konkurransen skulle foregå på internett, men den skulle også trykkes som teksthefte.
Det hørtes spennende ut, sammen med en arbeidsgruppe skulle jeg plukke ut tekstutdrag fra nye skjønn- og faglitterære bøker for ungdom, og binde dette sammen med egne tekster.
Før jeg begynte, surfet jeg endel på nettet og fant noen skjønnlitterære hypertekster bl.a. axelandalice.com , en australsk hypertekst for barn som handlet om Axel og Alice.
Bokhandlene og bibliotekene ble pløyd igjennom etter passende bøker til vår konkurranse. Heldigvis hadde jeg en arbeidsgruppe å hente råd hos. Tilslutt hadde vi valgt ut 26 av årets bøker; skjønnlitteratur, poesi, fakta og oversatt litteraur. Jeg leste og leste, fant passende utdrag. Men tekstene skulle som nevnt bindes sammen på et vis. Jeg fant at jeg måtte skrive en slags hovedfortelling, den måtte bestå av korte kapitler som passet for internett, og samtidig skulle de passe til et teksthefte?
Slikt får en forfatter grå hår av. Noen ukers grubling. Jeg syntes det hele var uoversiktlig, rotete. Det måtte være en slags framdrift i rammeteksten, en rød tråd ... Og slik fant jeg løsningen. Det hele fikk en form av litterær labyrint, der korte kapitler av rammefortellingen fører leseren fram til et utdrag fra en bok, og til oppgaver som må løses for å komme videre i “spillet”. Selve sammenbindingen, tråden, måtte bli “rommet”, det stedet, der teksten utspilte seg. Slik kunne “mine” hovedpersoner bevege seg gjennom både rammefortellingen og de ulike utdragene fra bøkene. Jeg tegnet et kart over det hele på to meter gråpapir, krabbet rundt på gulvet og plottet det hele inn. (Familien min ristet på hodet, og skjønte at nå hadde det virkelig begynt å rable helt for meg.)
Slik tok Oljeøya form, et kunstig og konstruert, teknologisk samfunn ute i Nordsjøen et sted, men hvor myter, historier og bøker spiller en svært stor rolle.
De som leser og jobber med tXt 2001, Hypertekst på nettet, vil finne at teksten er relativt kronologisk. (d.v.s at den følger en tidslinje og har en klar begynnelse og en slutt). Leserne kan altså ikke klikke seg fra et tekstutdrag til et annet helt uten videre, (slik som f.eks. i axelandalice.com), men de vil finne lenker underveis til forfatteres hjemmesider, forlag og lignende. Dessuten vil de finne illustrasjoner og små animasjoner underveis. Etter å ha sett hvilke muligheter og effekter som slike illustrasjonene gir, blir billedboka aldri mer det samme, for meg iallfall ...
Ga det å skrive for nettet meg lyst til å gjøre det igjen? Ja, helt klart. Fra å være en papirbokskriver, har jeg nå fått idéer og sett de mulighetene litteratur har på nettet. Og spesielt når den skrives direkte for dette. Gjør jeg det igjen, vil jeg nok helst bare “tenke nett”, uten å ha teksthefte og kronologi i bakhodet.
Om papirbokas dager er talte? Det tror jeg ikke. Vi kommer nok til å ha bøker vi kan lese og bla gjennom i mange, mange år ennå. men nettet er en ny og spennende mulighet til å formidle litteratur på.