Helene og Per Cato bor hos en fosterfamilie. Helene kan kommunisere med døde, men har blitt advart mot å bruke kreftene sine. Når fostersøsteren, May-Liss, en dag forsvinner, og broren Per Cato blir mistenkt i saken, blir allikevel Helene fristet til å droppe advarslene. Den sorte bruden er andre bok i serien Dødens spill.

Glasset står stille. Flammen på talglyset står stille. Tommy er stille. Inni meg skriker alle varsellamper, men jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om at det er farlig nå. Hvis May-Liss faktisk er død, hvis Per Cato er innblanda i det, da kan jeg like gjerne dø, jeg også. 
     «May-Liss? Er du her?» gjentar jeg, men glasset rører ikke på seg.
     «Kan du ikke ta kontakt med henne på andre måter?» spør Tommy.
     «Hvilke måter?» 
     «Har du et sånt brett hjemme også?» 
     «Nei.» 
     «Så hvordan snakka du med bestemora til Vivi, da?» 
     «Jeg snakka ikke med henne.»
     Jeg kom aldri så langt den gangen. Vivi ble så sinna da jeg spurte om jeg skulle kontakte bestemora hennes at hun nesten gikk til fysisk angrep på meg. Og jeg husker ikke hvordan jeg kom i kontakt med de døde ungene da jeg var lita. Men jeg tror de må ha tatt kontakt med meg, som hviskende stemmer først. Det var jo det mora mi advarte meg mot, å lytte til stemmene, for da blir de til ansikter. 
     Dette åndebrettet, derimot, gir meg en sjanse til å få kontakt, uten å lytte. 
     Og jeg håper det er mindre farlig også. 
     «Hvordan fikk du kontakt med May-Liss i går, da?» spør han. 
     «Jeg hørte at hun gråt.» 
     «Så du henne?» 
     «Nei.» 
     «Du bare hørte henne?»
      «Ja.» 
     «Hvordan da? Som en ... stemme?» 
     Jeg nikker. 
     «Er du sikker på det var henne?» sier han. 
     Flammen blafrer av pusten hans, får skyggene til å danse over fjeset.
     «Hvilken kontakt hadde du med mora di?» sier jeg. 
     «Jeg ... snakka med henne.» 
     «Så du henne?» 
     «Ja ...»
     «Og hvordan fikk du kontakt med henne?» 
     «Det ... husker jeg ikke. Det er så lenge siden.» 
     «Er du sikker på at det ikke bare var en drøm?» 
     «Tror du jeg juger?»
     «Kanskje.» 
     Han trekker fingeren til seg, og jeg har lyst til å si at jeg ikke mente det. At jeg ofte blir frekk når jeg merker at andre ikke tror på meg. At jeg vil tro på ham. Men jeg kommer ikke lenger enn til å åpne munnen, da jeg ser en skikkelse bak ham. Han må se at jeg stivner, for han stivner, han også.
     «Hva er det?» hvisker han. 
     Det sitter ei jente i hjørnet bak ham. Krøket sammen med panna på knærne. Skuldrene rister, og jeg hører det nå, at hun gråter. Det er den samme gråten jeg hørte i går, og den kommer fra henne. 
     «Ser du henne?» hvisker jeg. 
     Han følger blikket mitt mot hjørnet. 
     «Ser hvem?» hvisker han tilbake. 
     Jenta må være på min alder. Håret er kort, og like sort som den lange kjolen hennes. 
     «Det er ei jente her,» hvisker jeg. «Og det er ikke May Liss.» 
     «Hvem er det, da?» 
     Jeg hører hvor letta han også er. 
     «Du ser henne ikke?» hvisker jeg. 
     Han ser seg rundt, feier over hele rommet med blikket. «Nei ...» 
Hører du henne, da?» 
     «Nei ...» 
     Jeg blunker et par ganger, men jenta er der fortsatt, og gamle minner flimrer bak øyelokkene mine, glimt av andre døde barn jeg en gang snakka med, trøsta, lekte med, hjalp videre
     

Lytter du til stemmene, vil de få et ansikt, og får de et ansikt, kan de bli farlige

. 
     Jeg burde løpe ut, men isteden reiser jeg meg og går forsiktig bort til den triste jenta. Setter meg ned på huk og strekker ut hånda, som om instinktet mitt, eller noe enda dypere, vet akkurat hva jeg må gjøre.
     Stoffet på kjolen hennes er glatt. Armen muskuløs. Jeg kjenner den, henne, som om hun er levende, og inni meg vokser en merkelig følelse som forteller meg at dette er helt normalt. Jeg er ikke redd, men det er hun. Hun skjelver. 
     Med ett løfter hun hodet og ser rett på meg. Øynene er store og brune, og flyter over av tårer. 
     «Hvem er det?» hvisker Tommy bak meg. 
      Jenta rykker til, og åler seg lenger inn i hjørnet mens hun ser skrekkslagen mot ham. 
     «Det er best jeg snakker med henne alene,» sier jeg. 
     «Men ...» 
     «Bare gå ut, vær så snill!» 
     Jeg er kanskje for skarp, men jeg vil ikke at jenta skal forsvinne.
     Tommy gjør som jeg sier. Jeg vet ikke om han ble sur. Kanskje er han glad for å slippe å være her. Kanskje står han på utsida nå og flirer seg i hjel over at jeg tror jeg snakker med ei død jente. 
     Jeg snur meg mot jenta igjen. 
     Hun puster hurtig. 
     «Ikke vær redd,» sier jeg. «Jeg er ikke farlig.» 
     Men kanskje 

er farlig. 
     Jeg vil flykte. Jeg vil være her. 
     Jeg vil snakke med henne. Jeg vil lukke øynene og be henne forsvinne.
     «Hvor ... hvor er den andre jenta?» hvisker hun. 
     Stemmen hennes er tynn og myk. 
     «Hvilken annen jente?» 
     «May-Liss.» 
     Det knyter seg i magen. 
     Jeg knyter hendene. 
     «Du ... har snakka med May-Liss?» hvisker jeg. 
     «Ja.» Hun peker på åndebrettet bak meg. 
     «Vi snakka sammen der.» 
     «Så det var deg May-Liss og Lina fikk kontakt med?» 
     Hun nikker. «Og May-Liss kom tilbake dagen etter, alene. Hun var så koselig og lovte meg at hun skulle komme hver dag, men hun kom aldri igjen ...» 
     Hun begynner å gråte igjen. 
     Hos meg flerres brystkassa åpen. 
    «Sa du ...» Jeg prøver å holde stemmen stødig. «Sa du at May-Liss kom hit alene dagen etter?» 
     «Ja. Hun ga meg sjokolade ...» 
    Jenta graver i lomma på kjolen sin og drar opp ei uåpna sjokoladeplate. 
    «Vi skulle dele den, men så fikk hun dårlig tid,» fortsetter jenta. 
    «Det var noen som venta på henne.» 
    Jeg ser May-Liss for meg, at hun sitter her, akkurat her, med isen min som holder på å smelte. 
     «Det var jeg som venta på henne,» sier jeg. 
    Hun ser overraska på meg. 
    «Var 

 her også da?» 
    «Nei, jeg var hjemme.» 
    «Den personen som venta på henne var her, nede, i etasjen under.»
     Ordene hennes kryper oppover ryggen og tar et godt grep rundt halsen min. 
     «Hvem venta på henne?» hvisker jeg. 
     «Jeg vet ikke.» 
     «Hvordan vet du at det var noen her da?» 
     «Han ropte på henne.» 
     «En mann?» 
     Hun nikker. 
     Herregud, han som tok henne var her. 
     «Så du ham?» sier jeg. 
     «Nei.» 
     «Men var May-Liss redd?» 
     «Nei. Hvorfor skulle hun være redd meg?» 
     «Jeg mener om hun var redd for mannen som venta på henne.»
     «Nei.» 
     «Hun kjente ham?» 
     «Jeg tror det ...» 
     «Sa hun hvem det var?» sier jeg. «Sa hun hva han het?» 
     Jenta blunker hurtig. 
     «Fortell meg!» roper jeg. «Hva het han!» 
     Hun trykker seg inntil veggen, og jeg blir redd for at hun skal presse seg gjennom den og bli borte – rett før jeg kan få vite sannheten.
     «Unnskyld,» sier jeg, og prøver å få kontroll på stemmen, på ordene. «Det er bare 

 viktig at du forteller meg alt hun sa om den mannen som venta på henne.» 
     Jenta tørker bort en tåre. «Hun sa ikke så mye ... Bare at hun hadde møtt på ham utafor her, og at han ville følge henne hjem, fordi hun ikke burde være ved elva alene.»
     «Sa hun hva han het?» 
     Hun rister på hodet. 
     «Sikker?» 
     «Ja.» 
     Det prikker i beina, og jeg må sette meg ned på rumpa, før beina blir helt følelsesløse. 
     «Det må være han som tok henne,» hvisker jeg. 
     «Tok henne?» 
     «Den kvelden May-Liss var her, da hun ga deg den sjokoladen ... Hun forsvant da.» 
     «Forsvant hvor?» 
     «Det er det ingen som vet. Alle har lett etter henne ... overalt. Hun er ...» 
     Jenta stirrer på meg med de store øynene sine. Venter på at jeg skal avslutte. 
     Men jeg klarer ikke å si mer. 
     «Hun er ikke død.» Jenta lener seg mot meg, mer bestemt nå. «Du vet også at hun lever. Hun ville ha kommet til deg nå, her, om hun var død.»
     Og med det samme hun sier det, vet jeg at hun har rett. Ikke fordi jeg vil klamre meg til et falskt håp, men fordi jeg kjenner i hver celle i kroppen at det er sannheten: Selvfølgelig ville May-Liss ha kommet til meg om hun var død. Hun ville ha kommet for å få hjelp, eller for å fortelle hva som hadde skjedd, i det minste for å gi Sissel og Olemann et svar. 
     Jenta ynker seg, og jeg merker det, jeg også. En varme brer seg på gulvet under oss. Jeg vil si noe, men jenta stopper meg ved å legge en pekefinger over leppene. Øynene hennes er fylt av en smittende engstelse nå.
     En krafsende lyd får meg til å snu meg. Men den blir borte like brått som den kom. Da jeg vender meg tilbake mot jenta, er hun borte. 
     «Hallo? Hvor er du?» sier jeg, men får ikke noe svar. 
     Jeg plukker opp talglyset og sveiper det gjennom rommet, men jenta er ikke her lenger. 
     Da kjenner jeg det igjen. Gulvet, det brenner under beina mine. 
    Jeg styrter mot døra og åpner den. Tommy står rett utafor. Utålmodig, spent. 
     «Hva skjedde?» sier han. «Hvem var den jenta?» 
     Rommet svaier, og jeg må lene meg inntil veggen. En sviende følelse sprer seg i mellomgulvet. Jeg har gjort noe galt nå, noe fryktelig galt, ved å prate med den døde jenta. 
     Men, likevel. Jeg fikk jo vite noe politiet ikke vet? 
     «Hei, går det bra?» sier Tommy. *
     «Jenta ...» Munnen min er tørr. «Jenta sa at May-Liss var her den kvelden hun forsvant.» 
    «Var May-Liss 

?» 
     «Ja. Sammen med en mann.» 
     «Hvem da?» 
     «Jeg vet ikke. Men han var visst nede og venta på henne og skulle følge henne hjem.» 
     «Det var ... en hun kjenner?» 
     «Det virker sånn.» 
     Jeg ser hva han tenker. «Det var ikke Per Cato,» sier jeg. 
     «Hvordan vet du det?» 
     «Han er ikke av den typen som følger noen hjem. Og han og May-Liss snakka nesten aldri sammen.» 
     Tommy ser ikke helt overbevist ut.
     «May-Liss lever,» sier jeg. 
     «Hvorfor tror du det?» 
     «Jeg tror ikke, jeg vet det nå. Hadde hun vært død, ville jeg ha fått kontakt med 

 nå, og ikke med den andre jenta.» 
     Tommy tar hånda mi, klemmer den, og nok en gang skyter en fremmed iling opp fra magen. 
     «Jeg tror også hun lever,» sier han. «Jeg føler det på meg.»