Hva likte du å lese da du var ungdom?

– Jeg likte å skrive lenge før jeg likte å lese, og skrev allerede mye i ungdommen. Men jeg leste Harry Potter som alle andre, og min favorittbok da jeg var ung var The Time Traveller’s Wife, om en dame som forelsker seg i en mann som kan reise i tid. Nå innser jeg jo at dette er fantasisjangeren begge deler, som er rart siden jeg nå prøver å skrive bøker som føles så realistiske som mulig for ungdommene som skal lese dem.

– Ane Barmens Draumar betyr ingenting syns jeg er utrolig fin, og den anbefaler jeg til alle. Den handler om sorg og store, voksne følelser. Hun tar ungdommen helt på alvor i den boka. Som henne prøver jeg å skrive bøker som oppleves voksne for ungdom. Derfor leser jeg lite ungdomslitteratur selv, og det blir vanskelig for meg å anbefale noe i sjangeren. Men Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar viste meg et språk og en virkelighet jeg var veldig lite kjent med, og det syns jeg litteratur skal kunne gjøre. Og så får jeg kanskje si min forrige bok, Dette blir mellom oss, som ikke vant Uprisen eller noe, men som jeg likevel syns ble ganske fin.

– Det er veldig viktig for meg å ha tid til å lese! For meg er boken der ofte for å la meg koble av på slutten av en dag, ofte i sengen før jeg skal sove. Om jeg kommer sent hjem og ikke rekker å lese, da kan jeg bli litt sur. Men siden jeg skriver mye er det å lese også en viktig kilde til inspirasjon. Jeg ser hvordan andre har skrevet noe, og får idéer til hvordan jeg kan løse det jeg selv jobber med akkurat da.

– Å lese er en slags guidet drømming, tenker jeg. Vi leser ordene, men vi må bruke fantasien for å sette det ut i livet – vi lager bilder i hodet, ser ting for oss, dikter opp hva vi tror eller håper at skal skje videre. Og det er det nesten ingen andre former for underholdning som gir oss. Samtidig syns jeg, som ser på en skjerm nesten hele dagen enten det er på Mac-en eller på telefonen, at det er utrolig godt å hvile øynene på en bokside på slutten av dagen.

Jeg har alltid hatt stor fantasi og skrevet stiler på skolen. Da jeg var tolv ville jeg skrive min første roman, om en dame som ble knivstukket i Frognerparken, men det fikk jeg ikke til, selvfølgelig. Men det som ble min første roman, Dette blir mellom oss, bestemte jeg meg for å begynne å skrive da jeg var ferdig på universitetet. Jeg ville bruke hodet, kreativiteten min, og sette ord på noe jeg trodde mange hadde tanker, meninger eller opplevelser med – homofil forelskelse.

Hva er det beste og det verste med å være forfatter?

– Det beste er nok å se det som i ett øyeblikk er abstrakte tanker i hodet, bli til noe konkret, lesbart og forståelig på en bokside. For meg er det en stor følelse av mestring når jeg forstår at jeg har skrevet noe som gir mening og betyr noe for andre. Det verste er nok at jeg aldri har helt fri. Jeg kan ikke legge igjen tankene på skrivebordet. Så plutselig er det søndag kveld og jeg skal egentlig se på en film, og så må jeg pause og skrive ned en idé. Det stopper aldri helt.

– Som regel starter det med at jeg har et eller annet jeg vil undersøke. I Litt redd, bare var det angst. Og så begynner jeg å tenke, jeg går mange turer, snakker med folk jeg kjenner, og etter hvert begynner jeg å skrive ned tanker og ideer. Da har jeg gjerne fått på plass en karakter, en handling jeg tror kan fungere. Men jeg må alltid se det på siden for å vite om det fungerer, så jeg prøver å begynne å skrive tidlig i prosessen. Redigering kan jeg alltids gjøre etterpå.

– Jeg er glad i god mat og å spise ute, møte vennene mine på kafé, være sammen med samboeren min hjemme i leiligheten i Oslo, se filmer, lese bøker. For å være ærlig trenger jeg ikke at så mye skal skje, jeg er glad i å ha det rolig og ha tid til å tenke, holde på med mine ting.

– Skriv! Det er kanskje et åpenbart råd, men jeg blir stadig overrasket over hvor mange som sier til meg at de vil skrive bok, men når jeg spør hvor mye de har skrevet, så svarer de: «Ingenting!» Både du som forfatter og et forlag kan vurdere en tekst om den faktisk er skrevet. Det er sånn du lærer hva du er god til og ikke når det kommer til skrivingen, og det er sånn du får utviklet deg. Selv prøver jeg å si til meg selv at selv det dårlige jeg skriver har verdi, for det tar meg nærmere det gode jeg skal skrive. Og det må forfatterspirer også tenke, tror jeg.

Litt redd bare, handler om Cornelius, en gutt som får angst. Du er åpen om at du selv har hatt angst, blant annet på sosiale medier. Hvordan er det å skrive om noe som er så personlig?

– Jeg kom tett på følelsene rundt angst mens jeg skrev, og det var utfordrende. Samtidig forstod jeg fra folk jeg snakket med prosjektet om at dette var viktig. Nesten alle jeg møtte kunne kjenne seg igjen i tematikken, enten personlig eller gjennom noen de kjente. Så at prosjektet var nødvendig var det som fikk meg til å skrive.

– Det vanskelige med å skrive om Cornelius og vennene hans, er at de kjenner hverandre godt og vil hverandre vel, men at i møte med at noen sliter, velger de å trekke seg unna. Det føltes feil, men kanskje også ganske ekte. Det er vanskelig å konfrontere det når noen har det vanskelig, å spørre: «Du, går det bra, eller?» Så jeg prøvde å ta på alvor at dette er noe som er vanskelig også for de som står på utsiden. Faren til Cornelius syns det er vanskelig å snakke om, Aksel og Oliver syns det. Det er synd på mange i denne fortellingen. Det ville jeg vise frem.

Psykiske plager blant unge øker. Hva tenker du årsakene til dette kan være?

– Det er vanskelig for meg å si, jeg har ingen psykologibakgrunn. Men jeg tror presset er veldig høyt for unge i dag. Med sosiale medier og at alt skal være så perfekt og kan måles. Hvor mange venner man har, hvor mange likes man får, at alt man gjør er veldig synlig. Det tror jeg ikke nødvendigvis er så bra. Så jeg håper at sammen med disse mediene, som gjør det lettere å snakke med hverandre, at unge faktisk snakker med hverandre og tar vare på hverandre.

– For meg er det den viktigste prisen jeg kunne vunnet. Jeg skrev en bok jeg ville at skulle treffe ungdommen, og da jeg vant følte jeg at jeg virkelig fikk et bevis på at jeg hadde klart det. Engasjementet rundt boken min både før jeg vant Uprisen og etter har vist meg at ordene jeg skriver hjemme i sengen når jeg jobber, faktisk når ut til lesere og betyr noe for dem. Det har vært viktig for meg.

– Jeg skriver på en roman for voksne, og så har jeg et frø av en idé for en ny ungdomsbok. Her må jeg holde kortene veldig tett til brystet foreløpig, men jeg kan røpe at jeg fortsatt vil skrive en realistisk historie som oppleves ekte og ærlig, og at det godt kan finne på å bli et ganske mørkt tema jeg vil inn i.

Har du en funfact om deg selv?

– Dette grublet jeg på, men kom ikke på noe. Finnes det ingen funfacts om meg? I så fall må funfacten være: Jeg er overraskende kjedelig!